…maximum teisam

Så var Threads tilgjengelig for oss ikkebritiske europeere. Og er fortsatt cirka like uinteressant for meg så lenge jeg ikke kan følge brukere på Threads fra min favoritt mastodonklient.

Generelt er jeg veldig meh når de gjelder jul. Synes det har blitt veldig mye jul i monitor de siste 10-15 årene.

Men. En stille stund foran trikkestallen, tre med lys og snø - det er balsam for sjelen.

test

Maurtuemordene er sjette bok fra Hans Olav Lahlum om kriminaletterforsker Kolbjørn Kristiansen. Året er 1972, EEC-striden er på sitt hardeste, og som en følge av hendelser i sin forrige sak (som kun var uker før denne), fra Kameleonmenneskene, er K2 ikke lengre forlovet med Miriam.

En ung kvinnelig teologistudent blir funnet drept. Og i lommen har hun en tegning av en maur. Ikke lenge etter blir nok en ung jazzsangerinne funnet drept med samme tegning i nærheten. Så blir en rikmannsdatter funnet drept på Tveita Senteret.

K2 er under hardt press.

Klart den beste til nå om K2. Han er ikke like irriterende når han tenker på kvinnen(e) i sitt liv. Patricia har fått litt mer dybde (forrige bok hjalp også på her). Og heldigvis har 1940-1945 kommet litt mer på avstand og er av perifer interesse for historien som fortelles. Samt at Lahlum har foretatt noen fortellertekniske grep som gjør den mer lyttverdig/lesverdig.

32 timer siden dose 2, og kan ikke si at jeg har opplevd noe som kan kalles en bivirkning. Hadde litt insomnia i natt, men det var nok mer enn funksjon av at jeg de siste fire dagene har sovet veldig godt og litt mer enn normalt.

Når et selskap der CEO er veldig glad i å prate om «customer sat» med jevne mellomrom sender meg en spørreundersøkelse om hvordan min siste handleopplevelse var, mens det er 44 dager til antatt leveransedato, så blir jeg litt oppgitt.

test

å hopper vi til planeten som føles litt Tibet ut, der Poe kjenner Babu Frik (en av disse figurene enkelte fenges i overdrevent grad av) som kan fikse problemet med at C3P0 ikke har lov til å oversette hva han så på dolken. Vi støter også på Zorii Bliss, en kvinne Poe tydeligvis har en sterkere forhistorie enn at de var kryddersmuglere sammen (they have done it). Kylo og Final Order kommer til planeten, vi får nok en force time ¹

‘Allure of the mean friend’, et herlig opptak fra This American Life

Neste gang når noen «beklager om noen føler seg støtt» AKA ikke-unnskyldning unnskyldning, så er det dette jeg kommer til å tvitre eller linke til.

<img src=“https://cdn.uploads.micro.blog/11866/2019/eedb45f1f4.jpg" alt=““width=“600” height=“600”/>

Star Wars: The Force Awakens klarer både å gi oss et nytt håp (pun intended, neppe den første som har brukt det) og vaske bort stanken av forløpertrilogien The Phantom Attack of the Sith (eller noe sånt).

Matt Drance skriver i sin anmeldelse på Letterboxd.

It’s hard to know what to do with The Force Awakens. The failure of George Lucas’ prequels somehow manages to set the bar both high (Please don’t disappoint us again!) and low (Just don’t be terrible). My own expectations were hardened rather early when Rian Johnson was announced as the director of Episode VIII in June 2014. Reminded that VII would serve primarily as a first act, I wrote “All [J.J. Abrams] really has to do now is feed [Johnson] good characters.”

Og etter min mening klarer J.J. Abrams dette. Ikke til 20 i stil og med telemarknedslag, men han klarer å etablere nye helter og nye skurker på en grei måte, og legger en perfekt lissepasning til Rian Johnson som regisserer episode VIII (sportsmetaforer, yeah).

Jeg har nå sett filmen to ganger (på premieredagen den 16. desember og på 23. desember). Og det er noen ting jeg sitter igjen med etter det.

For det første er det rett og slett at skaperene har truffet perfekt med rollebesetningen. Daisy Ridle, John Boyega, Oscar Isaac og Adam Driver ser ut til å passe i rollene sine, og ikke minst, ser ut til å ha en god kjemi mellom seg.

For det andre så føles denne mer tidløs. Den ligner mer på det slitte mekaniske visuelle uttrykket vi hadde i originaltrilogien enn det blankpolerte uttrykket fra forløpertrilogien. I sistnevnte gikk jo Lucas amok med filming foran grønnskjerm og bruk av dataanimerte rollefigurer. Det er enkelte filmskapere som bare spør om det er mulig å gjøre noe, ikke om det er lurt å gjøre noe. Noe som en del effektfilmer lider under. I tillegg har jo George Lucas den uvanen med å tafse på filmene sine i ettertid (sjeldent til det bedre).

Som mange har påpekt så er jo The Force Awakens kanskje historiemessig en blåkopi av en tidligere film som igjen kanskje er påvirket av valg som ble tatt i 1983. Har man sett filmen kan det være interessant å lese Tony Zhous tanker om filmen (SPOILERHORN) (han har den fantastiske videoserien Every Frame a Painting, se blant annet How to do visual comedy).

Så tilbake til det Matt Drance skrev

[…] set the bar both high (Please don’t disappoint us again!) and low (Just don’t be terrible).

Jeg tror det er få som er skuffet, og det er få som synes den er dårlig. Den føles som en Star Wars film. Den ser ut som en Star Wars film. Og den greier å etablere nye karakterer jeg ser frem til å følge med i de to neste filmene i trilogien.

Er den perfekt? På ingen måte. Er den et mesterverk? Neppe. Men er det en underholdende film som jeg kommer til å se flere ganger enn de to jeg allerede har sett den?

Absolutt.

Ble ferdig med Evvie Drake Starts Over på fredag. Underholdende bok om Evvie som bestemmer seg for å forlate et ulykkelig ekteskap, men ektemannen dør i en trafikkulykke samme dag. Vennen Andy spør om hun kan leie ut hybelen til hans venn, baseballpitcheren Dean Tenney som gjennomgår en liten selvtillitskrise. Han har the yips. Et nært vennskap oppstår mellom Evvie og Dean, samtidig som hun begynner å bli litt uvenn med Andy.

Etter 10 dager med Apple Watch Series 4 (etter å ha oppgradert fra en det som vel kan kalles Series 0), så må jeg si at selv om jeg setter pris på økningen i prosessorkraft, så er det faktisk skjermen som er det største plusset. Den får klokken til å virke mye større enn de 2mm i begge retninger den har vokst.

Jeg gikk for gull. Vel, stål med gullfinish. Bestilte opprinnelig med milanese, men to dager før den skulle ankomme bestemte jeg meg for at jeg var nødt å ha sport band også med gullfinish på lukkemekanismen. Avbestilte og bestilte på nytt, med milanese som ekstra tilbehør, og belaget meg på at den ville komme uken etterpå. Så overraskelsen var stor når jeg fikk beskjed dagen etterpå at jeg ville få den på fredag som opprinnelig planlagt.

Jeg var fortsatt fornøyd med den originale Apple Watch. Den viste tiden, og med varslinger fra iPhone, så kunne jeg la telefonen være på lydløs hele tiden. Og batteriet holdt fortsatt hele dagen. Men jeg hadde lyst på stål. Og jeg hadde lyst LTE. Det første ønsket er oppfylt. Så er det fiksfakserier jeg må gjøre med mobilen ettersom det er jobben som betaler for abonnementet. Mest sannsynlig blir det at jeg overfører det til meg selv, og får et nytt jobbnummer. Men da må nesten min foretrukne operatør få støtte for esim på iPhone XS. For det hadde vært greit med privat på esim og jobb på nanosim.

Så får jeg håpe at jeg en gang i 2019 kan forlate boligen uten iPhone i lomma, og fortsatt høre på musikk eller podcast og fortsatt være tilgjengelig. Og samtidig kunne sitte på det lokale vannhullet med en god bok uten å begynne å fikle med en mobil fordi Internett har ødelagt hjernen og har redusert konsentrasjonsevnen til fem minutter eller noe sånt.

The one specific Dr. Cox moment happens during the fifth season in an episode called “My Fallen Idol.” There are a few different story lines happening all at once, but the primary one is that Dr. Cox has fallen into a state of severe depression after three of his patients died following organ transplant surgeries.

Scrubs er absolutt en av mine favorittserier gjennom tidene, og denne fokuserer på en liten scene som viser hvorfor det er en serie som kan få deg til å både le og være trist i løpet av samme episode.

“You Don’t Drink Scotch”: An Appreciation of ‘Scrubs’ and the Inimitable Dr. Cox - The Ringer

Hva jeg tippet og hvor mye jeg bommet:

Jeg hadde tydeligvis for mye tro på Strømsgodset (som en stund var på direkte nedrykk), Stabæk og Lillestrøm, og for liten tro på Haugesund, Ranheim og Kristiansund. Traff klokkerent på Rosenborg og Sandefjord.

Nok en sesong der den som var minst dårlig vant serien igjen, men i år var det nesten ekstremt. Spør du de fleste som heier på Rosenborg, så vil de vel bare si at hjemmekampen mot Molde er eneste gode kampen i år. Det skal jo til Rosenborgs forsvar nevnes at de vel neppe har hatt det som kan kalles førstelaget tilgjengelig i år bortsett fra første serierunde og helt mot slutten.